hits

februar 2016

Man kan kutte mye enda

Oslo 20091216.
Illustrasjon norske aviser (dagspresse) og mobiltelefon (iphone) for lesing av nettaviser.
Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
 

I kommentaren Hva om Komplett.no kjper Amedia? i DN 17. februar, skriver Morten Holst at selv hjemlige digitale spydspisser som VG og Nettavisen preges mer av historiske etterlevninger og redaksjonelle tradisjoner.

Det har han rett i, og som han kommer innp senere i sin kommentar kan man ogs snu de redaksjonelle tradisjonene og kunnskapen til noe bra. 

Vi i media er n er i en omstillingsprosess der vi mter konkurranse fra globale kjemper. Her er det lett henge seg opp i at for eksempel Google og Facebook har et gunstig konomisk utgangspunkt, og at de er parasitter p oss som lager innhold selv, samtidig som vi skal ivareta samfunnsoppdraget. Globaliseringen fr vi mest sannsynlig ikke gjort noe med, og samfunnsoppdraget br vre en fordel mer enn et lodd rundt foten.

Buzzfeed har sagt at de anser det som en fordel at de kan definere seg som en organissasjon med et samfunnsoppdrag en dag og neste dag ikke. Men enten de skriver om en optisk illusjon p en kjole eller ISIS s er de sultne p at det skal bli lest, sett eller hrt. De skriver ikke ut fra en traust ide om at samfunnsoppdraget i seg selv er god nok grunn til dekke et tema, men det er ikke en turn off heller.

I de store mediehusene her hjemme er det n en spent stemning. Vi fr ikke like godt betalt per visning som fr, og vi kommer neppe til f det igjen. En gjennomgangstone er ogs at kutter vi flere n vil det g ut over det redaksjonelle produktet, og  at vi utfordres av virksomheter som ikke har samfunnsoppdraget vi m levere og det er urettferdig.

Vi br alle ha et samfunnsoppdrag, men ser man p de fleste store mediehus, inkludert NRK, s er det utrolig mye stoff som ikke er i nrheten av samfunnsoppdraget. Det er mye ta av, om man skal vre kynisk.

De som lenge har nedverdiget og slaktet klippsaker fr mest sannsynlig endelig rett i at det ikke er til leve av slik verden n ser ut til utvikle seg.  Men det kommer til ryke mye annet ogs som spesielt redaksjonene har kjempet med nebb og klr for beholde, men som ikke har s mye annen funksjon enn f oppmerksomheten til folk og gi de noe de kan diskutere med venner og bekjente.

VG har ftt kritikk for kutte i litteraturanmeldelser for eksempel. Men hvorfor skal de bedrive det? Hadde folk lest det s ville man mest sannsynlig fortsatt hatt det, det er ikke verre enn det. 

Hva er argumentet for kjempe for dette stoffet om det ikke leses, generer penger eller scorer p viktighet? Det er en vondt omstilling, men man kommer neppe unna, og litteratur er bare starten om man ikke endrer seg. 

Det brukes for eksempel store ressurser p sport, underholdning, kultur og andre omrder som man kun har fordi det er selvplagt, og tradisjonelt har lest bra. Men ogs de klassiske omrdene som konomi, politikk og generelle nyheter er fylt med ting som ikke er relatert til samfunnsoppdraget.

Innholdet preges i stor grad av en flokkmentalitet der alle dekker det samme. Innholdet drar mange visninger, men det er helt uviktig (ja, sport er ogs det), og med mindre man har eksklusive rettigheter s er det lite nytt man bringer til bordet. Man fr gjerne klikkene fra leserne man allerede har, og innholdet er som Morten Holst skriver gjerne preget av etterlevninger fra tider vi m legge bak oss.

Verdien av stoffet i sosiale distribusjonsplattformer er utrolig lav. Og helt uavhengig av Instant Articles og andre dominerende globale plattformer, s krever verden at man spiller p det sosiale. Derfor er det en mleenhet man ikke kommer utenom. Frigjr man alle ressursene som brukes til omrder som dette, s har man til tross for kutt relativt store ressurspooler tilgjengelig uten at man blir mindre viktige. 

Buzzfeed har for eksempel samme datasett og kreative prosesser tilgjengelig, og p kravlisten, til bde redaksjonelle og kommersielle medarbeidere. De krever at ogs kommersielle kampanjer skal leve sitt eget liv uten at man tvinger de p leserne. Og en av hovedstolpene alle medarbeidere m flge er lring, som igjen frer til at man kontinuerlig endrer seg og ikke blir satt. Der har vi mye g p. 

De som klarer omdefinere de litt satte rutinene og leke med formatene samtidig som de tilegner seg en lring basert p responsen p det de gjr, de vil ogs mest sannsynlig klare dra parallellen til den delen av virksomheten som fokuserer p samfunnsoppdraget. Det br jo ikke vre en tung forpliktelse, men en mulighet til lage noe leserne vil ha og dele med de rundt seg. Konklusjonen om ikke blir jo at man tapte mot videoer av ste katter, ikke mot Google og Facebook.

Kjetil B. Alstadheim skriver om samfunnsoppdraget som den mest penbare ting i kommentaren Derfor gjr vi jobben vr i DN 16. februar.

- Som regel nr en redaksjon fler behov for skrive en Derfor-artikkel, handler det om forklare hvorfor den gjr noe ganske opplagt, nemlig oppfylle samfunnsoppdraget sitt. 

Han nevner blant annet spontansprretimen som et eksempel p noe man br dekke som en del av samfunnsoppdraget, til tross for at den kan vre kjedelig.

Et ganske opplagt sprsml til det er: Hvorfor velger man lse det p en s kjedelig mte? Selvsagt kan man si at det er i ferd med bli bedre. VGs sak om Dronekrigen og TV2s sak om seksualforbrytere er ferske eksempler p ting som aktiviserer oss, og som er godt innenfor samfunnsoppdraget. Men de drukner totalt sett i et enormt volum av innhold som ingen egentlig har troa p. Man bare lager det slik man alltid har gjort, publiserer det, og tenker ikke mer p det.

Jeg tror ikke noen nsker nedbemanne. Men om man skyver samfunnsoppdraget slik det tradisjonelt har blitt lst, foran seg som begrunnelsen til hvorfor man ikke skal kutte, s taper man. Det m lses med et genuint nske om at resultatet er slik at det oppflger

Det tror jeg er grunnen til at Holst med rette kan pirke i de tradisjonelle tradisjonene som en utfordring. Det burde vrt en positiv ting med s utrolig mange flinke folk med lang erfaring innenfor eget fagfelt. Men da m man bruke erfaringen til komme med noe konstruktivt, ikke bare ppeke hva som ikke gr og hva som er drlig nr kuttene kommer. Klarer vi det kan vi fortsatt ogs dekke litteraturen og de andre uviktige omrdene, men p nye premisser.

En relatert ting jeg har synset om p bloggen: Pakken fra Otta hadde overlevd Instant Articles

Pakken fra Otta hadde overlevd Instant Articles

S enkelt, men likevel s vanskelig. Fokuset br ligge p innholdet om man nsker  overleve

Distribusjon av innhold og konomien rundt det blir et av rets store temaer, spesielt rettet mot Instant Articles p Facebook, men ogs andre flater som for eksempel Snapchat.

Hovedfokuset er p konomien rundt gi seg hen til de store aktrene, gjerne tett fulgt av flgene av gi fra seg eget innhold.

Debatten er overraskende lite fokusert p hva som er innholdet man br bruke penger p i 2016. Det refereres hyppig til de imponerende tallene som for eksempel Buzzfeed og Huffington Post oppnr i samspill med sosiale kanaler, og de er ganske rause p dele sine erfaringer. Nr de gjr det snakker de gjerne med et ekstremt engasjement rundt innholdet og hvordan de stadig snur seg rundt for skape innovasjon der. 

Tankegangen er i stor grad (veldig forenklet): ser folk innholdet vrt, liker det, og vet at det kommer fra oss, s dukker det opp muligheter til tjene penger selv om vi ikke har formelen helt spikret. Det er en strategi som gjr at de mest sannsynlig vil overleve ganske lenge selv om verden endrer seg.

I 2014 laget Buzzfeed innhold tilpasset 30 ulike sosiale nettverk. I Norge lager vi fortsatt mest teasere av eget innhold som plasseres i sosiale medier. Alternativt dryler vi ut det vi har. Vi har jo pisket 200 000 medlemmer inn i gruppa vr, og de m jo like alt fra Kari Traa til Jens Stoltenberg siden de er der?

Nr VGTV for noen r tilbake dro i gang buzzen rundt den mystiske pakken fra Otta s utlste det mye diskusjon. Selvsagt var det ikke viktig, men vi satt alle klistra til skjermen. Men det var heller ikke mindre viktig enn en tilfeldig offside-diskusjon som det regelmessig brukes utallige journalistiske rsverk p belyse. Men effekten av ideen med pakken var uendelig mye viktigere.

Det er ogs grunnen til at Sophie Elise er Sophie Elise. Hun er en naturlig del av mange sosiale plattformer, men bloggen er motoren. Hun utfordres ikke av Instant Articles, og hun fr minst like mye av Facebook som hun gir. Hun har unikt innhold, og det trumfer alt. Hun har ogs fordelen til Buzzfeed av at hun kan definere fra dag til dag om hun skal ha et samfunnsoppdrag eller vre rebellen som gjr hva hun vil. Om andre er enige i det bryr hun seg tilsynelatende lite om, og hvorfor skulle hun egentlig det?

Sophie Elise hadde nok vrt den hun er ogs uten Nettavisen, men en ting vi i etterkant kan se p som en klok avgjrelse etter en tids samarbeid var at vi gikk mot strmmen og gjorde som Buzzfeed gjorde med kjolen som ble en superhit; vi fronta en ung jente fra Harstad, og har hele tiden oppriktig ment at hun er et kult produkt som vi tror p. Derfor har hun satt Nettavisen p radaren til en hel generasjon som normalt bruker tiden sin p Instagram, Snapchat og delvis Facebook.

Man m trre gjre noe annet, ingen taper p om Sophie Elise gr i vre flater p bekostning av en analyse av Per-Mathias Hgmos resultater eller et intervju med mannen med det magnetiske stlbl blikket, Karl Ove Knausgrd. Det er egentlig et veldig lett valg, og man tar det uavhengig av Facebook og andre aktrer. 

P samme formatet har vi ogs nesten 140 bloggere som skriver i Nettavisen om nyheter, konomi og sport, i tillegg til en av Norges strste idtanker i blogg.no som har nesten en millon aktive blogger, som i snitt leverer 3000 blogginnlegg om dagen. Det er ganske sannsynlig at neste mediefenomen ogs kommer ut av den idtanken, og det kan vre en helt annen type personlighet enn Sophie Elise, det er ikke sikkert at det er en person en gang.

Min  tanke er at tr vi bidra og bli assosiert med det som kommer ut s kan gevinsten bli stor. Tanken om at Instant Articles vil redde verden slik vi kjenner den tror jeg ikke p. 
 

En relatert ting jeg har synset om p bloggen: Man kan kutte mye enda

 

F en mail nr jeg publiserer noe nytt