hits

Blogg

Bloggere vs. anmeldere 1-0?

Både boken og fotografen av dette bildet, Ida Wulff, er tydeligvis til irritasjon for mange.

Det hjelper tydeligvis ikke at blogger Linnéa Myhre sitter på innbytterbenken til de dårlige taperne.

Boken «Calendar Girl» fra Cappelen Damm har nådd topplasseringen på den norske bokbransjens bestselgerliste etter bare to uker i hyllene, skrev Dagbladet 13. juni.

Jeg er ikke i målgruppen for boken, men som så mye annet som topper listene er det ikke en kandidat noen har dratt frem som en kandidat til noen av de tunge litteraturprisene om man skal tolke inntrykket. Men hva gjør det for folk flest?

Det er veldig mye som er bra underholdning uten at kultureliten har satt sitt godkjentstempel på det. Noen leser en lett bok, andre ser en fotballkamp. Ingen skade skjedd i noen av tilfellene.

Forlaget betalte nærmere 5 millioner for rettighetene i Norge. Vi må jo anta at de forventer å tjene penger på de til tross for at prisen er 20-30 ganger høyere enn normalt, ifølge forlaget.

For de som lever av dette, som Torgrim Eggen, er dette selvsagt et tema å gå inn i. Og han tok allerede i mai debatten rundt pengebruken til forlagene.

-  Bransjen har momsfritak og nyter godt av en statlig innkjøpsordning. Politisk sett må de finne seg i å bli holdt øye med, skrev Eggen i en e-post til Dagbladet.

Nylig kastet også forlegger Arve Juritzen seg på debatten og omtalte det som trist at «Calendar Girl» toppet bestselgerlisten. Den delen av debatten er som forventet og interessant, men i kjølvannet av den dras også flatene boken så langt har blitt markedsført i inn i bildet. Og der sporer det av. 

I forbindelse med at Juritzen tok opp temaet, slang VG i sin sak om utspillet på informasjon om at den toppet både  den skjønnlitterære boklisten og e-boklisten - til tross for at Dagbladet ga boken terningkast 1 og VGs anmelder landet på terningkast to. Populære rosabloggere, derimot, som Cappelen Damm har betalt for å gi positiv omtale - simpelthen bare elsker boken, skrev avisen med en underliggende negativ tone.

Blogginnlegget fortsetter under bildet

- Norges største forlag har bestemt at vi skal lese drittbøker i sommer. Så da gjør vi det, skriver Dagbladets anmelder etter at hun ikke fikk bestemme hva vi skulle lese denne sommeren.

Dagbladets anmeldelse ligger her. Den er bak betalingsmuren. Så tanken er tilsynelatende at til tross for at boka ifølge anmelderen er ræva, så bør leserne betale for å lese Dagbladets slakt. Det er mulig ingen tok seg bryet med det, og derfor kjøpte boka likevel.

«Heldigvis», så fikk anmelderen slippe til en gang til med en kommentar og i ånden til internett er den tilgjengelig for alle å lese.

-    At både jeg og VGs anmelder har slaktet boka, spiller liten rolle når Ida Wulff og Pilotfrue synes den er bra, skriver Marie Kleve.

Videre skriver hun: Hvis bloggerne først skal betales for å lese, hvorfor ikke betale dem for å lese noe bra?

Anmelderen burde kanskje i større grad prøvd å forsvare sin egen plass i næringskjeden fremfor å sutre over bloggerne for å få oppmerksomhet. Den gamle gode sinnabloggeren Linnéa Myhre har også begynt å blogge igjen. Hun er ikke så morsom som før, men har gjort en del innlegg med fine hersketeknikker mot andre bloggere i det siste. Saken med «Calendar Girl» har også fått spalteplass hos henne, uten at det blir så mye mer enn sutring og sitering hos Dagbladet som mener at bloggere som er enige med de i saken er bra greier.

Det er her jeg mister tråden. 

Det er ikke noe nytt at forlagene bruker penger på å markedsføre bøker. Så hele debatten blir litt pussig. Om de hadde brukt pengene på fysiske aviser, TV og radio slik de tradisjonelt har gjort, hadde det da vært greit? Bare man unngår blogg som har så stor effekt? Sponset innhold er ikke et nytt format, enten man tenker digitale eller tradisjonelle flater.

Bortsett fra at den eksponerer en del flater som åpenbart har mistet sin kraft, ser jeg ikke argumentene i diskusjonen.

Forlaget har kjøpt omtale av boken via en håndfull bloggere som har en avtale med oss i Mediehuset Nettavisen. Så vi har en rolle i saken. Innlegget til Ida Wulff som flere har dratt frem ser du her.

For meg blir det litt som i barnehagen når argumentene nesten ender som dette «Boka di er ikke godkjent av oss, og du hadde aldri kommet på topplista om du ikke hadde brukt bloggere!». Karpe Diem hadde i vinter videopremiere på musikkvideoen «Hus/hotell/slott brenner» på bloggen til Sophie Elise. Den ble delt nesten 5000 ganger derfra. Burde Sophie Elise spurt anmelderne om dette var bra nok før hun spredde det til 100 000 lyttere i målgruppen med et tastetrykk?

Om noen bloggere har følt seg litt uglesett i denne debatten så oppfordrer jeg dere til det motsatte i dette tilfellet og ta helg med god samvittighet. Dette er det beste komplementet dere kan få.

Uten at det er mitt bord, så mener jeg at dere som har kjøpt boka og har tenkt å lese den på bussen også kan gjøre det uten skam. Utrolig mange andre har lest den allerede tydeligvis, og de færreste har fått med seg at Dagbladet ikke liker den. Så det går nok helt fint. Etterpå kan dere sette den i hylla ved siden av Aune Sands «Jordbærmus».
 

Eksperter på dårlig samvittighet

Det er nærmest en kø av folk som forteller deg hvor skadelig din mobilbruk er for deg og dine barn. 

Overworked Businessman
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

For 16 år siden var jeg et barn av tiden. En av de som hadde tilbrakt mesteparten av ungdomsårene med Internett, la noen år med relaterte studier på toppen og gikk ut i et arbeidsmarked som ikke fikk nok av sånne som oss. I hvert fall ikke før dot com-boblen sprakk et drøyt år senere.

Fra det øyeblikket jeg satte beina i medieverden ble jeg også mer bevisst hva verden rundt mente om den. Det jeg ikke fikk med meg personlig, tok min mor seg av. Den gang, som nå for så vidt, kunne hun ringe og spørre om jeg hadde lest om de unge som fikk musesyke og hjerteinfarkt av å lese mail etter arbeidstid og at jeg måtte huske å koble av. 

Min mors frykt var jo for så vidt reell om man ser på overskriftene fra år 2000. Det er nesten et under at det gikk bra med min generasjon når man ser på det nå 16 år senere. Og dette startet jo ikke der, det er et tilfeldig valgt årstall siden det var mitt møte med dette i praksis. Faktiske oppslag fra den tiden er blant annet:

Aftenposten: Stadig flere syke i nettselskaper (31. mars 2000)
«Mange og lange arbeidsdager fører til at stadig flere ansatte i nettbedrifter sliter med psykiske og fysiske plager. Leger og arbeidsforskere melder om en kraftig økning i alt fra depresjoner og utmattelse til fysisk smerte. Ødelagte familier er også en del av bildet.»

VG: «Varsku mot chatting» (26. april 2000)
På nettet kan drømmeverdenen fritt utvikle seg, men i det virkelige livet må man forholde seg til andre mennesker slik man egentlig er. Det betyr at man opptrer med to personligheter. Etter hvert kan det skape vanskeligheter for enkelte, advarer seniorrådgiver Finn Gyllstrøm ved Stiftelsen Renåvangen.

VG: Hjelp, er du stressa (19. november 2000)
I dag kreves det «rask respons» på nesten alt. Du venter ikke to måneder med å svare på en e-post, slik du gjorde med et brev. Det er et forventningspress om at du må handle raskt, og de som ikke er så god til det, føler at de ikke strekker til, sier professor i psykologi Reiulf Watten.

En av favorittene dette året skulle man tro så dagens lys i kjelleren i en menighet på Sørlandet for hundre år siden:

NTB: Nettet kan gjøre deg sexgal (1. mars 2000)
Kvinner, homofile menn og andre grupper som tradisjonelt har vært seksuelt undertrykt, står i spesiell fare for å bli slaver av nettsex, hevder den amerikanske psykologen Al Cooper. Heterofile menn er mindre utsatt, ikke fordi de har høyere moral men fordi de allerede er så forherdet at de er vanskeligere å påvirke, mener han.

Faksimile fra VG 26. mars 2000. Det er helt et under at det har gått bra med så mange av oss....

Motstanden mot nye ting har alltid vært der. Som her; farge-TV beskrevet av Paul Chaffey. Det fascinerende er at det bare tiltar, og det virker som om stadig flere psykologer, techeksperter, teleselskap og selvutnevnte tidsmålere og bedrevitere jobber overtid for å virkelig stresse oss som ikke føler at dette er noen stor greie.

Det fins ikke piller mot møkkete vann, det fins noen folk i fete biler med en kur for alt, sang DumDum Boys i sine glansdager og sangen er fortsatt en av mine favoritter.

Dagens utblåsning om mobiltelefoner og stress kom etter at mine kjære kollegaer i Side2 hadde nok en sak om hvor vanskelig det er å legge fra seg telefonen.

Saken bygges opp med lenke til et intervju med en terapeut som sikrer seg med frasen:

- Mange tenker nok at «det gjelder ikke meg, jeg har kontroll» inntil man begynner å se konkret på omfang av mobilbruk og grad av avhengighet - da blir det gjerne skamfullt, sier Huseby.

En lite søk tilsier at det er en av noen hundre tilsvarende artikler på ganske kort tid.

Slike saker er jo en spot on invitasjon til alle som enda ikke har fått en av de andre lidelsene der ute, men som likevel trenger å fore hypokonderen i seg selv eller føle litt på offerrollen. 

La oss holde hender og skru av telefonen sammen
For noen år siden kom også trendene med å logge helt ut. En digital detox (hipsterens favorittord...) rett og slett, som blant annet NRK skrev om: Logger av for å leve bedre

Her kunne man annet får følgende sitat fra Thomas Moen som da skulle skrive bok om emnet: 

- Jeg innså at man ikke har behov for å vite alt. Men man har behov for å være til stede i hverdagen. Det er en grunn til at jeg samtidig sluttet å lese nettaviser og late som om jeg følger med. Jeg leser et par papiraviser, og synes de oppsummerer nyhetene på en bedre måte.

Mulig det fungerer for noen, men i mitt hode er det helt meningsløst å henge seg opp i om nyhetene står på døde trær eller en digital skjerm. Sitatet høres mer ut som det er hentet fra en sketsj med Bård og Harald.

Selvsagt skal man ikke avskrive all forskning og meninger man ikke er enig i, heller ikke bruke seg selv som sannhetsvitne for noe. Men om du har lest alt som har stått om dette siden 2000 så vil jeg anta at risikoen er større for at du er stressa og utbrent enn om du hadde brukt telefonen til å lese alt annet på nettet. Vi burde snart få eksperter som er eksperter på at vi blir stresset av å lese om eksperter som informerer om hva vi blir stresset av.

Hva med friheten den gir oss?
Mobiltelefonen i min hverdag har i stor grad erstattet jobb-PCen, bøker, tv, radio, treningsdagbøker, pulsmåler, kamera, videokamera, stereoanlegget, deler av dataspillbehovet, kart, oppslagsverk, magasiner, aviser, bank og reisekort bare for å nevne noe. Man kan sikkert komme på veldig mye mer. Selvsagt bruker jeg tid på den og jeg gjør det med god samvittighet. I tillegg til de overnevnte klarer jeg til og med å sjekke Facebook og chatte med mamma for å si at jeg har det bra, og droppe innom SnapChat og Instagram. Jeg føler meg utrolig nok helt fin, mot alle odds. Jeg tror ikke jeg er særlig unik eller spesiell på dette området.

Når jeg har barna mine så tar jeg ikke telefonen uten videre mellom 16-20, den tiden er forbeholdt de. Samme gjelder når jeg fisker, jakter, trener, tilbringer tid med familie og andre jeg er glad i og lignende. Men når barna løper ut i hagen og leker eller jeg legger beina på bordet på hytta etter en lang dag på jakt så føler jeg det ikke som at jeg leker med livet eller har et stort problem med å styre mine lyster når det kommer til mobiltelefonen.

Slapp av og nyt dagen
Det er faktisk en frihet. Jeg er en del av generasjonen som ikke ønsker en jobb som starter 08 og slutter 16. Jeg vil leve, reise og jobbe fra der jeg måtte befinne meg til enhver tid. Jeg vil jobbe på en søndag om jeg får en ide som jeg bare må begynne på, og jeg ønsker å involvere meg i ting som angår mine ansvarsområder på jobb selv om jeg sitter på en seilbåt i Italia med en fiskestang i hånden. Jeg vil sende eksen en video når barna våre gjør noe gøy, og jeg vil ha ditto i retur når jeg ikke er med de så vi kan oppsummere øyeblikkene som om vi opplevde de sammen.

Det gjør meg lykkelig, og det eneste som truer den muligheten og fleksibiliteten er om vi går tilbake til 1994 når det kommer til bruk av teknologi. Det ville vært et selvskudd av dimensjoner på så mange plan.

Jeg har aldri følt meg mer avslappet enn nå, og noen dårlig samvittighet ovenfor mine barn, egen helse eller resten av verden som en følge av min mobilbruk har jeg aldri hatt.

Det synes jeg ikke du heller bør ha. Jeg synes faktisk du skal drite litt i ekspertene en stund og surfe, like og svare på alt av meldinger som kommer inn på telefonen din. Hverdagen vil nok uansett innhente deg i god tid før du går helt i hundene. Mest sannsynlig er du da relativt uthvilt til å takle det meste som måtte komme. Worst case, har du muligheten til å ringe en venn.

Flere ting jeg har synset om på bloggen:

Pakken fra Otta hadde overlevd Instant Articles

- Man kan kutte mye enda

Man kan kutte mye enda

Oslo 20091216.
Illustrasjon norske aviser (dagspresse) og mobiltelefon (iphone) for lesing av nettaviser.
Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
 

I kommentaren «Hva om Komplett.no kjøper Amedia?» i DN 17. februar, skriver Morten Holst at «selv hjemlige digitale spydspisser som VG og Nettavisen preges mer av historiske etterlevninger og redaksjonelle tradisjoner».

Det har han rett i, og som han kommer innpå senere i sin kommentar kan man også snu de redaksjonelle tradisjonene og kunnskapen til noe bra. 

Vi i media er nå er i en omstillingsprosess der vi møter konkurranse fra globale kjemper. Her er det lett å henge seg opp i at for eksempel Google og Facebook har et gunstig økonomisk utgangspunkt, og at de er parasitter på oss som lager innhold selv, samtidig som vi skal ivareta samfunnsoppdraget. Globaliseringen får vi mest sannsynlig ikke gjort noe med, og samfunnsoppdraget bør være en fordel mer enn et lodd rundt foten.

Buzzfeed har sagt at de anser det som en fordel at de kan definere seg som en organissasjon med et samfunnsoppdrag en dag og neste dag ikke. Men enten de skriver om en optisk illusjon på en kjole eller ISIS så er de sultne på at det skal bli lest, sett eller hørt. De skriver ikke ut fra en traust ide om at samfunnsoppdraget i seg selv er god nok grunn til å dekke et tema, men det er ikke en turn off heller.

I de store mediehusene her hjemme er det nå en spent stemning. Vi får ikke like godt betalt per visning som før, og vi kommer neppe til å få det igjen. En gjennomgangstone er også at «kutter vi flere nå vil det gå ut over det redaksjonelle produktet», og  at vi utfordres av virksomheter som ikke har samfunnsoppdraget vi må levere og det er urettferdig.

Vi bør alle ha et samfunnsoppdrag, men ser man på de fleste store mediehus, inkludert NRK, så er det utrolig mye stoff som ikke er i nærheten av samfunnsoppdraget. Det er mye å ta av, om man skal være kynisk.

De som lenge har nedverdiget og slaktet klippsaker får mest sannsynlig endelig rett i at det ikke er til å leve av slik verden nå ser ut til å utvikle seg.  Men det kommer til å ryke mye annet også som spesielt redaksjonene har kjempet med nebb og klør for å beholde, men som ikke har så mye annen funksjon enn å få oppmerksomheten til folk og gi de noe de kan diskutere med venner og bekjente.

VG har fått kritikk for å kutte i litteraturanmeldelser for eksempel. Men hvorfor skal de bedrive det? Hadde folk lest det så ville man mest sannsynlig fortsatt hatt det, det er ikke verre enn det. 

Hva er argumentet for å kjempe for dette stoffet om det ikke leses, generer penger eller scorer på viktighet? Det er en vondt omstilling, men man kommer neppe unna, og litteratur er bare starten om man ikke endrer seg. 

Det brukes for eksempel store ressurser på sport, underholdning, kultur og andre områder som man kun har fordi det er selvpålagt, og tradisjonelt har lest bra. Men også de klassiske områdene som økonomi, politikk og generelle nyheter er fylt med ting som ikke er relatert til samfunnsoppdraget.

Innholdet preges i stor grad av en flokkmentalitet der alle dekker det samme. Innholdet drar mange visninger, men det er helt uviktig (ja, sport er også det), og med mindre man har eksklusive rettigheter så er det lite nytt man bringer til bordet. Man får gjerne klikkene fra leserne man allerede har, og innholdet er som Morten Holst skriver gjerne preget av etterlevninger fra tider vi må legge bak oss.

Verdien av stoffet i sosiale distribusjonsplattformer er utrolig lav. Og helt uavhengig av Instant Articles og andre dominerende globale plattformer, så krever verden at man spiller på det sosiale. Derfor er det en måleenhet man ikke kommer utenom. Frigjør man alle ressursene som brukes til områder som dette, så har man til tross for kutt relativt store ressurspooler tilgjengelig uten at man blir mindre viktige. 

Buzzfeed har for eksempel samme datasett og kreative prosesser tilgjengelig, og på kravlisten, til både redaksjonelle og kommersielle medarbeidere. De krever at også kommersielle kampanjer skal leve sitt eget liv uten at man tvinger de på leserne. Og en av hovedstolpene alle medarbeidere må følge er «læring», som igjen fører til at man kontinuerlig endrer seg og ikke blir satt. Der har vi mye å gå på. 

De som klarer å omdefinere de litt satte rutinene og leke med formatene samtidig som de tilegner seg en læring basert på responsen på det de gjør, de vil også mest sannsynlig klare å dra parallellen til den delen av virksomheten som fokuserer på samfunnsoppdraget. Det bør jo ikke være en tung forpliktelse, men en mulighet til å lage noe leserne vil ha og dele med de rundt seg. Konklusjonen om ikke blir jo at man tapte mot videoer av søte katter, ikke mot Google og Facebook.

Kjetil B. Alstadheim skriver om samfunnsoppdraget som den mest åpenbare ting i kommentaren «Derfor gjør vi jobben vår» i DN 16. februar.

- Som regel når en redaksjon føler behov for å skrive en «Derfor»-artikkel, handler det om å forklare hvorfor den gjør noe ganske opplagt, nemlig å oppfylle samfunnsoppdraget sitt. 

Han nevner blant annet spontanspørretimen som et eksempel på noe man bør dekke som en del av samfunnsoppdraget, til tross for at den kan være kjedelig.

Et ganske opplagt spørsmål til det er: Hvorfor velger man å løse det på en så kjedelig måte? Selvsagt kan man si at det er i ferd med å bli bedre. VGs sak om Dronekrigen og TV2s sak om seksualforbrytere er ferske eksempler på ting som aktiviserer oss, og som er godt innenfor samfunnsoppdraget. Men de drukner totalt sett i et enormt volum av innhold som ingen egentlig har troa på. Man bare lager det slik man alltid har gjort, publiserer det, og tenker ikke mer på det.

Jeg tror ikke noen ønsker å nedbemanne. Men om man skyver samfunnsoppdraget slik det tradisjonelt har blitt løst, foran seg som begrunnelsen til hvorfor man ikke skal kutte, så taper man. Det må løses med et genuint ønske om at resultatet er slik at det oppfølger

Det tror jeg er grunnen til at Holst med rette kan pirke i de tradisjonelle tradisjonene som en utfordring. Det burde vært en positiv ting med så utrolig mange flinke folk med lang erfaring innenfor eget fagfelt. Men da må man bruke erfaringen til å komme med noe konstruktivt, ikke bare påpeke hva som ikke går og hva som er dårlig når kuttene kommer. Klarer vi det kan vi fortsatt også dekke litteraturen og de andre «uviktige» områdene, men på nye premisser.

En relatert ting jeg har synset om på bloggen: Pakken fra Otta hadde overlevd Instant Articles

Pakken fra Otta hadde overlevd Instant Articles

Så enkelt, men likevel så vanskelig. Fokuset bør ligge på innholdet om man ønsker å overleve

Distribusjon av innhold og økonomien rundt det blir et av årets store temaer, spesielt rettet mot Instant Articles på Facebook, men også andre flater som for eksempel Snapchat.

Hovedfokuset er på økonomien rundt å gi seg hen til de store aktørene, gjerne tett fulgt av følgene av å gi fra seg eget innhold.

Debatten er overraskende lite fokusert på hva som er innholdet man bør bruke penger på i 2016. Det refereres hyppig til de imponerende tallene som for eksempel Buzzfeed og Huffington Post oppnår i samspill med sosiale kanaler, og de er ganske rause på å dele sine erfaringer. Når de gjør det snakker de gjerne med et ekstremt engasjement rundt innholdet og hvordan de stadig snur seg rundt for å skape innovasjon der. 

Tankegangen er i stor grad (veldig forenklet): ser folk innholdet vårt, liker det, og vet at det kommer fra oss, så dukker det opp muligheter til å tjene penger selv om vi ikke har formelen helt spikret. Det er en strategi som gjør at de mest sannsynlig vil overleve ganske lenge selv om verden endrer seg.

I 2014 laget Buzzfeed innhold tilpasset 30 ulike sosiale nettverk. I Norge lager vi fortsatt mest teasere av eget innhold som plasseres i sosiale medier. Alternativt dryler vi ut det vi har. Vi har jo pisket 200 000 medlemmer inn i gruppa vår, og de må jo like alt fra Kari Traa til Jens Stoltenberg siden de er der?

Når VGTV for noen år tilbake dro i gang buzzen rundt den mystiske pakken fra Otta så utløste det mye diskusjon. Selvsagt var det ikke viktig, men vi satt alle klistra til skjermen. Men det var heller ikke mindre viktig enn en tilfeldig offside-diskusjon som det regelmessig brukes utallige journalistiske årsverk på å belyse. Men effekten av ideen med pakken var uendelig mye viktigere.

Det er også grunnen til at Sophie Elise er Sophie Elise. Hun er en naturlig del av mange sosiale plattformer, men bloggen er motoren. Hun utfordres ikke av Instant Articles, og hun får minst like mye av Facebook som hun gir. Hun har unikt innhold, og det trumfer alt. Hun har også fordelen til Buzzfeed av at hun kan definere fra dag til dag om hun skal ha et samfunnsoppdrag eller være rebellen som gjør hva hun vil. Om andre er enige i det bryr hun seg tilsynelatende lite om, og hvorfor skulle hun egentlig det?

Sophie Elise hadde nok vært den hun er også uten Nettavisen, men en ting vi i etterkant kan se på som en klok avgjørelse etter en tids samarbeid var at vi gikk mot strømmen og gjorde som Buzzfeed gjorde med kjolen som ble en superhit; vi fronta en ung jente fra Harstad, og har hele tiden oppriktig ment at hun er et kult produkt som vi tror på. Derfor har hun satt Nettavisen på radaren til en hel generasjon som normalt bruker tiden sin på Instagram, Snapchat og delvis Facebook.

Man må tørre å gjøre noe annet, ingen taper på om Sophie Elise går i våre flater på bekostning av en analyse av Per-Mathias Høgmos resultater eller et intervju med mannen med det magnetiske stålblå blikket, Karl Ove Knausgård. Det er egentlig et veldig lett valg, og man tar det uavhengig av Facebook og andre aktører. 

På samme formatet har vi også nesten 140 bloggere som skriver i Nettavisen om nyheter, økonomi og sport, i tillegg til en av Norges største idètanker i blogg.no som har nesten en millon aktive blogger, som i snitt leverer 3000 blogginnlegg om dagen. Det er ganske sannsynlig at neste mediefenomen også kommer ut av den idètanken, og det kan være en helt annen type personlighet enn Sophie Elise, det er ikke sikkert at det er en person en gang.

Min  tanke er at tør vi å bidra og å bli assosiert med det som kommer ut så kan gevinsten bli stor. Tanken om at Instant Articles vil redde verden slik vi kjenner den tror jeg ikke på. 
 

En relatert ting jeg har synset om på bloggen: Man kan kutte mye enda

 

Få en mail når jeg publiserer noe nytt