hits

Bloggere vs. anmeldere 1-0?

Bde boken og fotografen av dette bildet, Ida Wulff, er tydeligvis til irritasjon for mange.

Det hjelper tydeligvis ikke at blogger Linna Myhre sitter p innbytterbenken til de drlige taperne.

Boken Calendar Girl fra Cappelen Damm har ndd topplasseringen p den norske bokbransjens bestselgerliste etter bare to uker i hyllene, skrev Dagbladet 13. juni.

Jeg er ikke i mlgruppen for boken, men som s mye annet som topper listene er det ikke en kandidat noen har dratt frem som en kandidat til noen av de tunge litteraturprisene om man skal tolke inntrykket. Men hva gjr det for folk flest?

Det er veldig mye som er bra underholdning uten at kultureliten har satt sitt godkjentstempel p det. Noen leser en lett bok, andre ser en fotballkamp. Ingen skade skjedd i noen av tilfellene.

Forlaget betalte nrmere 5 millioner for rettighetene i Norge. Vi m jo anta at de forventer tjene penger p de til tross for at prisen er 20-30 ganger hyere enn normalt, iflge forlaget.

For de som lever av dette, som Torgrim Eggen, er dette selvsagt et tema g inn i. Og han tok allerede i mai debatten rundt pengebruken til forlagene.

-  Bransjen har momsfritak og nyter godt av en statlig innkjpsordning. Politisk sett m de finne seg i bli holdt ye med, skrev Eggen i en e-post til Dagbladet.

Nylig kastet ogs forlegger Arve Juritzen seg p debatten og omtalte det som trist at Calendar Girl toppet bestselgerlisten. Den delen av debatten er som forventet og interessant, men i kjlvannet av den dras ogs flatene boken s langt har blitt markedsfrt i inn i bildet. Og der sporer det av. 

I forbindelse med at Juritzen tok opp temaet, slang VG i sin sak om utspillet p informasjon om at den toppet bde  den skjnnlitterre boklisten og e-boklisten - til tross for at Dagbladet ga boken terningkast 1 og VGs anmelder landet p terningkast to. Populre rosabloggere, derimot, som Cappelen Damm har betalt for gi positiv omtale - simpelthen bare elsker boken, skrev avisen med en underliggende negativ tone.

Blogginnlegget fortsetter under bildet

- Norges strste forlag har bestemt at vi skal lese drittbker i sommer. S da gjr vi det, skriver Dagbladets anmelder etter at hun ikke fikk bestemme hva vi skulle lese denne sommeren.

Dagbladets anmeldelse ligger her. Den er bak betalingsmuren. S tanken er tilsynelatende at til tross for at boka iflge anmelderen er rva, s br leserne betale for lese Dagbladets slakt. Det er mulig ingen tok seg bryet med det, og derfor kjpte boka likevel.

Heldigvis, s fikk anmelderen slippe til en gang til med en kommentar og i nden til internett er den tilgjengelig for alle lese.

-    At bde jeg og VGs anmelder har slaktet boka, spiller liten rolle nr Ida Wulff og Pilotfrue synes den er bra, skriver Marie Kleve.

Videre skriver hun: Hvis bloggerne frst skal betales for lese, hvorfor ikke betale dem for lese noe bra?

Anmelderen burde kanskje i strre grad prvd forsvare sin egen plass i nringskjeden fremfor sutre over bloggerne for f oppmerksomhet. Den gamle gode sinnabloggeren Linna Myhre har ogs begynt blogge igjen. Hun er ikke s morsom som fr, men har gjort en del innlegg med fine hersketeknikker mot andre bloggere i det siste. Saken med Calendar Girl har ogs ftt spalteplass hos henne, uten at det blir s mye mer enn sutring og sitering hos Dagbladet som mener at bloggere som er enige med de i saken er bra greier.

Det er her jeg mister trden. 

Det er ikke noe nytt at forlagene bruker penger p markedsfre bker. S hele debatten blir litt pussig. Om de hadde brukt pengene p fysiske aviser, TV og radio slik de tradisjonelt har gjort, hadde det da vrt greit? Bare man unngr blogg som har s stor effekt? Sponset innhold er ikke et nytt format, enten man tenker digitale eller tradisjonelle flater.

Bortsett fra at den eksponerer en del flater som penbart har mistet sin kraft, ser jeg ikke argumentene i diskusjonen.

Forlaget har kjpt omtale av boken via en hndfull bloggere som har en avtale med oss i Mediehuset Nettavisen. S vi har en rolle i saken. Innlegget til Ida Wulff som flere har dratt frem ser du her.

For meg blir det litt som i barnehagen nr argumentene nesten ender som dette Boka di er ikke godkjent av oss, og du hadde aldri kommet p topplista om du ikke hadde brukt bloggere!. Karpe Diem hadde i vinter videopremiere p musikkvideoen Hus/hotell/slott brenner p bloggen til Sophie Elise. Den ble delt nesten 5000 ganger derfra. Burde Sophie Elise spurt anmelderne om dette var bra nok fr hun spredde det til 100 000 lyttere i mlgruppen med et tastetrykk?

Om noen bloggere har flt seg litt uglesett i denne debatten s oppfordrer jeg dere til det motsatte i dette tilfellet og ta helg med god samvittighet. Dette er det beste komplementet dere kan f.

Uten at det er mitt bord, s mener jeg at dere som har kjpt boka og har tenkt lese den p bussen ogs kan gjre det uten skam. Utrolig mange andre har lest den allerede tydeligvis, og de frreste har ftt med seg at Dagbladet ikke liker den. S det gr nok helt fint. Etterp kan dere sette den i hylla ved siden av Aune Sands Jordbrmus.
 

Eksperter p drlig samvittighet

Det er nrmest en k av folk som forteller deg hvor skadelig din mobilbruk er for deg og dine barn. 

Overworked Businessman
Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

For 16 r siden var jeg et barn av tiden. En av de som hadde tilbrakt mesteparten av ungdomsrene med Internett, la noen r med relaterte studier p toppen og gikk ut i et arbeidsmarked som ikke fikk nok av snne som oss. I hvert fall ikke fr dot com-boblen sprakk et dryt r senere.

Fra det yeblikket jeg satte beina i medieverden ble jeg ogs mer bevisst hva verden rundt mente om den. Det jeg ikke fikk med meg personlig, tok min mor seg av. Den gang, som n for s vidt, kunne hun ringe og sprre om jeg hadde lest om de unge som fikk musesyke og hjerteinfarkt av lese mail etter arbeidstid og at jeg mtte huske koble av. 

Min mors frykt var jo for s vidt reell om man ser p overskriftene fra r 2000. Det er nesten et under at det gikk bra med min generasjon nr man ser p det n 16 r senere. Og dette startet jo ikke der, det er et tilfeldig valgt rstall siden det var mitt mte med dette i praksis. Faktiske oppslag fra den tiden er blant annet:

Aftenposten: Stadig flere syke i nettselskaper (31. mars 2000)
Mange og lange arbeidsdager frer til at stadig flere ansatte i nettbedrifter sliter med psykiske og fysiske plager. Leger og arbeidsforskere melder om en kraftig kning i alt fra depresjoner og utmattelse til fysisk smerte. delagte familier er ogs en del av bildet.

VG: Varsku mot chatting (26. april 2000)
P nettet kan drmmeverdenen fritt utvikle seg, men i det virkelige livet m man forholde seg til andre mennesker slik man egentlig er. Det betyr at man opptrer med to personligheter. Etter hvert kan det skape vanskeligheter for enkelte, advarer seniorrdgiver Finn Gyllstrm ved Stiftelsen Renvangen.

VG: Hjelp, er du stressa (19. november 2000)
I dag kreves det rask respons p nesten alt. Du venter ikke to mneder med svare p en e-post, slik du gjorde med et brev. Det er et forventningspress om at du m handle raskt, og de som ikke er s god til det, fler at de ikke strekker til, sier professor i psykologi Reiulf Watten.

En av favorittene dette ret skulle man tro s dagens lys i kjelleren i en menighet p Srlandet for hundre r siden:

NTB: Nettet kan gjre deg sexgal (1. mars 2000)
Kvinner, homofile menn og andre grupper som tradisjonelt har vrt seksuelt undertrykt, str i spesiell fare for bli slaver av nettsex, hevder den amerikanske psykologen Al Cooper. Heterofile menn er mindre utsatt, ikke fordi de har hyere moral men fordi de allerede er s forherdet at de er vanskeligere pvirke, mener han.

Faksimile fra VG 26. mars 2000. Det er helt et under at det har gtt bra med s mange av oss....

Motstanden mot nye ting har alltid vrt der. Som her; farge-TV beskrevet av Paul Chaffey. Det fascinerende er at det bare tiltar, og det virker som om stadig flere psykologer, techeksperter, teleselskap og selvutnevnte tidsmlere og bedrevitere jobber overtid for virkelig stresse oss som ikke fler at dette er noen stor greie.

Det fins ikke piller mot mkkete vann, det fins noen folk i fete biler med en kur for alt, sang DumDum Boys i sine glansdager og sangen er fortsatt en av mine favoritter.

Dagens utblsning om mobiltelefoner og stress kom etter at mine kjre kollegaer i Side2 hadde nok en sak om hvor vanskelig det er legge fra seg telefonen.

Saken bygges opp med lenke til et intervju med en terapeut som sikrer seg med frasen:

- Mange tenker nok at det gjelder ikke meg, jeg har kontroll inntil man begynner se konkret p omfang av mobilbruk og grad av avhengighet - da blir det gjerne skamfullt, sier Huseby.

En lite sk tilsier at det er en av noen hundre tilsvarende artikler p ganske kort tid.

Slike saker er jo en spot on invitasjon til alle som enda ikke har ftt en av de andre lidelsene der ute, men som likevel trenger fore hypokonderen i seg selv eller fle litt p offerrollen. 

La oss holde hender og skru av telefonen sammen
For noen r siden kom ogs trendene med logge helt ut. En digital detox (hipsterens favorittord...) rett og slett, som blant annet NRK skrev om: Logger av for leve bedre

Her kunne man annet fr flgende sitat fra Thomas Moen som da skulle skrive bok om emnet: 

- Jeg inns at man ikke har behov for vite alt. Men man har behov for vre til stede i hverdagen. Det er en grunn til at jeg samtidig sluttet lese nettaviser og late som om jeg flger med. Jeg leser et par papiraviser, og synes de oppsummerer nyhetene p en bedre mte.

Mulig det fungerer for noen, men i mitt hode er det helt meningslst henge seg opp i om nyhetene str p dde trr eller en digital skjerm. Sitatet hres mer ut som det er hentet fra en sketsj med Brd og Harald.

Selvsagt skal man ikke avskrive all forskning og meninger man ikke er enig i, heller ikke bruke seg selv som sannhetsvitne for noe. Men om du har lest alt som har sttt om dette siden 2000 s vil jeg anta at risikoen er strre for at du er stressa og utbrent enn om du hadde brukt telefonen til lese alt annet p nettet. Vi burde snart f eksperter som er eksperter p at vi blir stresset av lese om eksperter som informerer om hva vi blir stresset av.

Hva med friheten den gir oss?
Mobiltelefonen i min hverdag har i stor grad erstattet jobb-PCen, bker, tv, radio, treningsdagbker, pulsmler, kamera, videokamera, stereoanlegget, deler av dataspillbehovet, kart, oppslagsverk, magasiner, aviser, bank og reisekort bare for nevne noe. Man kan sikkert komme p veldig mye mer. Selvsagt bruker jeg tid p den og jeg gjr det med god samvittighet. I tillegg til de overnevnte klarer jeg til og med sjekke Facebook og chatte med mamma for si at jeg har det bra, og droppe innom SnapChat og Instagram. Jeg fler meg utrolig nok helt fin, mot alle odds. Jeg tror ikke jeg er srlig unik eller spesiell p dette omrdet.

Nr jeg har barna mine s tar jeg ikke telefonen uten videre mellom 16-20, den tiden er forbeholdt de. Samme gjelder nr jeg fisker, jakter, trener, tilbringer tid med familie og andre jeg er glad i og lignende. Men nr barna lper ut i hagen og leker eller jeg legger beina p bordet p hytta etter en lang dag p jakt s fler jeg det ikke som at jeg leker med livet eller har et stort problem med styre mine lyster nr det kommer til mobiltelefonen.

Slapp av og nyt dagen
Det er faktisk en frihet. Jeg er en del av generasjonen som ikke nsker en jobb som starter 08 og slutter 16. Jeg vil leve, reise og jobbe fra der jeg mtte befinne meg til enhver tid. Jeg vil jobbe p en sndag om jeg fr en ide som jeg bare m begynne p, og jeg nsker involvere meg i ting som angr mine ansvarsomrder p jobb selv om jeg sitter p en seilbt i Italia med en fiskestang i hnden. Jeg vil sende eksen en video nr barna vre gjr noe gy, og jeg vil ha ditto i retur nr jeg ikke er med de s vi kan oppsummere yeblikkene som om vi opplevde de sammen.

Det gjr meg lykkelig, og det eneste som truer den muligheten og fleksibiliteten er om vi gr tilbake til 1994 nr det kommer til bruk av teknologi. Det ville vrt et selvskudd av dimensjoner p s mange plan.

Jeg har aldri flt meg mer avslappet enn n, og noen drlig samvittighet ovenfor mine barn, egen helse eller resten av verden som en flge av min mobilbruk har jeg aldri hatt.

Det synes jeg ikke du heller br ha. Jeg synes faktisk du skal drite litt i ekspertene en stund og surfe, like og svare p alt av meldinger som kommer inn p telefonen din. Hverdagen vil nok uansett innhente deg i god tid fr du gr helt i hundene. Mest sannsynlig er du da relativt uthvilt til takle det meste som mtte komme. Worst case, har du muligheten til ringe en venn.

Flere ting jeg har synset om p bloggen:

Pakken fra Otta hadde overlevd Instant Articles

- Man kan kutte mye enda

Man kan kutte mye enda

Oslo 20091216.
Illustrasjon norske aviser (dagspresse) og mobiltelefon (iphone) for lesing av nettaviser.
Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
 

I kommentaren Hva om Komplett.no kjper Amedia? i DN 17. februar, skriver Morten Holst at selv hjemlige digitale spydspisser som VG og Nettavisen preges mer av historiske etterlevninger og redaksjonelle tradisjoner.

Det har han rett i, og som han kommer innp senere i sin kommentar kan man ogs snu de redaksjonelle tradisjonene og kunnskapen til noe bra. 

Vi i media er n er i en omstillingsprosess der vi mter konkurranse fra globale kjemper. Her er det lett henge seg opp i at for eksempel Google og Facebook har et gunstig konomisk utgangspunkt, og at de er parasitter p oss som lager innhold selv, samtidig som vi skal ivareta samfunnsoppdraget. Globaliseringen fr vi mest sannsynlig ikke gjort noe med, og samfunnsoppdraget br vre en fordel mer enn et lodd rundt foten.

Buzzfeed har sagt at de anser det som en fordel at de kan definere seg som en organissasjon med et samfunnsoppdrag en dag og neste dag ikke. Men enten de skriver om en optisk illusjon p en kjole eller ISIS s er de sultne p at det skal bli lest, sett eller hrt. De skriver ikke ut fra en traust ide om at samfunnsoppdraget i seg selv er god nok grunn til dekke et tema, men det er ikke en turn off heller.

I de store mediehusene her hjemme er det n en spent stemning. Vi fr ikke like godt betalt per visning som fr, og vi kommer neppe til f det igjen. En gjennomgangstone er ogs at kutter vi flere n vil det g ut over det redaksjonelle produktet, og  at vi utfordres av virksomheter som ikke har samfunnsoppdraget vi m levere og det er urettferdig.

Vi br alle ha et samfunnsoppdrag, men ser man p de fleste store mediehus, inkludert NRK, s er det utrolig mye stoff som ikke er i nrheten av samfunnsoppdraget. Det er mye ta av, om man skal vre kynisk.

De som lenge har nedverdiget og slaktet klippsaker fr mest sannsynlig endelig rett i at det ikke er til leve av slik verden n ser ut til utvikle seg.  Men det kommer til ryke mye annet ogs som spesielt redaksjonene har kjempet med nebb og klr for beholde, men som ikke har s mye annen funksjon enn f oppmerksomheten til folk og gi de noe de kan diskutere med venner og bekjente.

VG har ftt kritikk for kutte i litteraturanmeldelser for eksempel. Men hvorfor skal de bedrive det? Hadde folk lest det s ville man mest sannsynlig fortsatt hatt det, det er ikke verre enn det. 

Hva er argumentet for kjempe for dette stoffet om det ikke leses, generer penger eller scorer p viktighet? Det er en vondt omstilling, men man kommer neppe unna, og litteratur er bare starten om man ikke endrer seg. 

Det brukes for eksempel store ressurser p sport, underholdning, kultur og andre omrder som man kun har fordi det er selvplagt, og tradisjonelt har lest bra. Men ogs de klassiske omrdene som konomi, politikk og generelle nyheter er fylt med ting som ikke er relatert til samfunnsoppdraget.

Innholdet preges i stor grad av en flokkmentalitet der alle dekker det samme. Innholdet drar mange visninger, men det er helt uviktig (ja, sport er ogs det), og med mindre man har eksklusive rettigheter s er det lite nytt man bringer til bordet. Man fr gjerne klikkene fra leserne man allerede har, og innholdet er som Morten Holst skriver gjerne preget av etterlevninger fra tider vi m legge bak oss.

Verdien av stoffet i sosiale distribusjonsplattformer er utrolig lav. Og helt uavhengig av Instant Articles og andre dominerende globale plattformer, s krever verden at man spiller p det sosiale. Derfor er det en mleenhet man ikke kommer utenom. Frigjr man alle ressursene som brukes til omrder som dette, s har man til tross for kutt relativt store ressurspooler tilgjengelig uten at man blir mindre viktige. 

Buzzfeed har for eksempel samme datasett og kreative prosesser tilgjengelig, og p kravlisten, til bde redaksjonelle og kommersielle medarbeidere. De krever at ogs kommersielle kampanjer skal leve sitt eget liv uten at man tvinger de p leserne. Og en av hovedstolpene alle medarbeidere m flge er lring, som igjen frer til at man kontinuerlig endrer seg og ikke blir satt. Der har vi mye g p. 

De som klarer omdefinere de litt satte rutinene og leke med formatene samtidig som de tilegner seg en lring basert p responsen p det de gjr, de vil ogs mest sannsynlig klare dra parallellen til den delen av virksomheten som fokuserer p samfunnsoppdraget. Det br jo ikke vre en tung forpliktelse, men en mulighet til lage noe leserne vil ha og dele med de rundt seg. Konklusjonen om ikke blir jo at man tapte mot videoer av ste katter, ikke mot Google og Facebook.

Kjetil B. Alstadheim skriver om samfunnsoppdraget som den mest penbare ting i kommentaren Derfor gjr vi jobben vr i DN 16. februar.

- Som regel nr en redaksjon fler behov for skrive en Derfor-artikkel, handler det om forklare hvorfor den gjr noe ganske opplagt, nemlig oppfylle samfunnsoppdraget sitt. 

Han nevner blant annet spontansprretimen som et eksempel p noe man br dekke som en del av samfunnsoppdraget, til tross for at den kan vre kjedelig.

Et ganske opplagt sprsml til det er: Hvorfor velger man lse det p en s kjedelig mte? Selvsagt kan man si at det er i ferd med bli bedre. VGs sak om Dronekrigen og TV2s sak om seksualforbrytere er ferske eksempler p ting som aktiviserer oss, og som er godt innenfor samfunnsoppdraget. Men de drukner totalt sett i et enormt volum av innhold som ingen egentlig har troa p. Man bare lager det slik man alltid har gjort, publiserer det, og tenker ikke mer p det.

Jeg tror ikke noen nsker nedbemanne. Men om man skyver samfunnsoppdraget slik det tradisjonelt har blitt lst, foran seg som begrunnelsen til hvorfor man ikke skal kutte, s taper man. Det m lses med et genuint nske om at resultatet er slik at det oppflger

Det tror jeg er grunnen til at Holst med rette kan pirke i de tradisjonelle tradisjonene som en utfordring. Det burde vrt en positiv ting med s utrolig mange flinke folk med lang erfaring innenfor eget fagfelt. Men da m man bruke erfaringen til komme med noe konstruktivt, ikke bare ppeke hva som ikke gr og hva som er drlig nr kuttene kommer. Klarer vi det kan vi fortsatt ogs dekke litteraturen og de andre uviktige omrdene, men p nye premisser.

En relatert ting jeg har synset om p bloggen: Pakken fra Otta hadde overlevd Instant Articles

Pakken fra Otta hadde overlevd Instant Articles

S enkelt, men likevel s vanskelig. Fokuset br ligge p innholdet om man nsker  overleve

Distribusjon av innhold og konomien rundt det blir et av rets store temaer, spesielt rettet mot Instant Articles p Facebook, men ogs andre flater som for eksempel Snapchat.

Hovedfokuset er p konomien rundt gi seg hen til de store aktrene, gjerne tett fulgt av flgene av gi fra seg eget innhold.

Debatten er overraskende lite fokusert p hva som er innholdet man br bruke penger p i 2016. Det refereres hyppig til de imponerende tallene som for eksempel Buzzfeed og Huffington Post oppnr i samspill med sosiale kanaler, og de er ganske rause p dele sine erfaringer. Nr de gjr det snakker de gjerne med et ekstremt engasjement rundt innholdet og hvordan de stadig snur seg rundt for skape innovasjon der. 

Tankegangen er i stor grad (veldig forenklet): ser folk innholdet vrt, liker det, og vet at det kommer fra oss, s dukker det opp muligheter til tjene penger selv om vi ikke har formelen helt spikret. Det er en strategi som gjr at de mest sannsynlig vil overleve ganske lenge selv om verden endrer seg.

I 2014 laget Buzzfeed innhold tilpasset 30 ulike sosiale nettverk. I Norge lager vi fortsatt mest teasere av eget innhold som plasseres i sosiale medier. Alternativt dryler vi ut det vi har. Vi har jo pisket 200 000 medlemmer inn i gruppa vr, og de m jo like alt fra Kari Traa til Jens Stoltenberg siden de er der?

Nr VGTV for noen r tilbake dro i gang buzzen rundt den mystiske pakken fra Otta s utlste det mye diskusjon. Selvsagt var det ikke viktig, men vi satt alle klistra til skjermen. Men det var heller ikke mindre viktig enn en tilfeldig offside-diskusjon som det regelmessig brukes utallige journalistiske rsverk p belyse. Men effekten av ideen med pakken var uendelig mye viktigere.

Det er ogs grunnen til at Sophie Elise er Sophie Elise. Hun er en naturlig del av mange sosiale plattformer, men bloggen er motoren. Hun utfordres ikke av Instant Articles, og hun fr minst like mye av Facebook som hun gir. Hun har unikt innhold, og det trumfer alt. Hun har ogs fordelen til Buzzfeed av at hun kan definere fra dag til dag om hun skal ha et samfunnsoppdrag eller vre rebellen som gjr hva hun vil. Om andre er enige i det bryr hun seg tilsynelatende lite om, og hvorfor skulle hun egentlig det?

Sophie Elise hadde nok vrt den hun er ogs uten Nettavisen, men en ting vi i etterkant kan se p som en klok avgjrelse etter en tids samarbeid var at vi gikk mot strmmen og gjorde som Buzzfeed gjorde med kjolen som ble en superhit; vi fronta en ung jente fra Harstad, og har hele tiden oppriktig ment at hun er et kult produkt som vi tror p. Derfor har hun satt Nettavisen p radaren til en hel generasjon som normalt bruker tiden sin p Instagram, Snapchat og delvis Facebook.

Man m trre gjre noe annet, ingen taper p om Sophie Elise gr i vre flater p bekostning av en analyse av Per-Mathias Hgmos resultater eller et intervju med mannen med det magnetiske stlbl blikket, Karl Ove Knausgrd. Det er egentlig et veldig lett valg, og man tar det uavhengig av Facebook og andre aktrer. 

P samme formatet har vi ogs nesten 140 bloggere som skriver i Nettavisen om nyheter, konomi og sport, i tillegg til en av Norges strste idtanker i blogg.no som har nesten en millon aktive blogger, som i snitt leverer 3000 blogginnlegg om dagen. Det er ganske sannsynlig at neste mediefenomen ogs kommer ut av den idtanken, og det kan vre en helt annen type personlighet enn Sophie Elise, det er ikke sikkert at det er en person en gang.

Min  tanke er at tr vi bidra og bli assosiert med det som kommer ut s kan gevinsten bli stor. Tanken om at Instant Articles vil redde verden slik vi kjenner den tror jeg ikke p. 
 

En relatert ting jeg har synset om p bloggen: Man kan kutte mye enda

 

F en mail nr jeg publiserer noe nytt